På reise i veterinærmedisinsk historie i Sør-Afrika

Av Grethe Rønneberg og Johan Fredrik Aurstad

Jeg har de siste par årene funnet det interessant å delta i Norsk Veterinærhistorisk Selskap, noe som igjen gjorde at jeg deltok på verdenskongressen i Bergen i 2018. Det er interessant, kanskje til og med et privilegium, å kunne lytte til foredrag med både veterinærfaglig innhold og historisk vinkling. Pensjonister er vel historiske uten at vi tenker så mye over det hver enkelt av oss. Historiske i betydningen vel 30 års yrkeserfaring, og da kan vi «plutselig» se de store linjer.

Afrika er et kontinent jeg bare hadde hørt og lest om, så hvorfor ikke benytte anledningen til både veterinærhistorisk påfyll og å bli litt kjent med kontinentet. Vi fikk organisert en opplevelsestur 10 dager i forveien av kongressen i Pretoria. Turen gikk til George helt syd i Sør-Afrika. Herfra med bil noen mil nordover til Gondwana Game Reserve. Dette er et privat drevet naturområde med muligheter for å oppleve de fem store pluss noe mer. De første 2-3 dagene gikk vi fra teltleir til teltleir med væpnede guider, den siste dagen deltok vi i en tradisjonell jeepsafari med tidlig morgentur og sen kveldstur.

I Gondwana går dyrene fritt, og det er naturens lover som gjelder, eller sagt på en annen måte, det er makta som rår. Vi kom i ganske nær kontakt med løve, elefant, bøffel, nesehorn, giraff og en rekke antilopearter. Forvaltningen av dette området gikk ut på at løven er sjefen og på toppen av pyramiden. I følge forvalterne var det bare nødvendig å begrense antall elefanter. Elefanter beiter både på gress og løvskog, noe som igjen kunne redusere beitegrunnlaget for dyr lenger ned i hierarkiet, nemlig bøffel og nesehorn.

Hvordan regulere antall elefanter? P-sprøyter til hannelefanter fungerte godt. Og hvordan gjorde de det, spurte den pensjonerte veterinæren. Fra helikopter skytes en pil med bedøvelse i hann-elefanten, og så får han sin p-sprøyte. Jeg spurte ikke videre om hvilket stoff de brukte og hvor stor dose. Men forvalteren sa at å skyte en pil fra jeepen kunne være livsfarlig; elefanten oppdaget fort fra hvilen retning pilen kom, og da ville kjempen storme mot jeepen og en ulik slåsskamp ville finne sted.

På en morgensafari pr jeep stoppet vi bare noen få meter unna løvene som lå og finpusset beingrinda etter en vellykket antilopejakt.

Det å se og oppleve en viltforvaltning ad naturens vei gir inntrykk som fester seg. Hjemme i Norge er det forvaltningsplaner for elg, hjort, villrein, og småvilt; og det er mildt sagt omdiskuterte planer og soner for ulven som er på topp som predator. Jeg sier ikke at verden i Gondwana Game Reserve og sau/ulv områder her hjemme kan sammenlignes, bare at begge gjør inntrykk.

Etter safarituren reiste vi videre til Cape Town. Vi fikk tidlig høre fra Afrikafarende kolleger at Cape Town måtte vi besøke. Vi gjorde det, og kan med men viss stolthet fortelle at vi gikk både opp og ned til Table Mountain. En medvirkende årsak var at kabelbanen var stengt denne dagen på grunn av sterk vind. En spesiell fjellformasjon og med flott utsikt.

Det er mye å velge blant i Cape Town. Vi valgte bl.a diamantmuseet, dette skal være verdens eneste i sitt slag. Her lærte vi om de fire c-er; cut(sliping), carat(vekt), clearity og colour. Det ble ikke noe kjøp, men jeg dristet meg til å spørre den omvisende damen om hun hadde noen (private) meninger om diamantindustriens resultater på landets økonomi. Jeg forstod svaret hennes slik at inntektene ikke ble forvaltet på en måte sammenlignbar med vårt pensjonsfond utland.

Fra Cape Town gikk turen til Johannesburg med fly, og bil derfra til Pretoria. Flyplassen i Cape Town hadde fått en internasjonal pris for utforming. Inntrykk som sitter igjen er et veldig godt renhold og toaletter med korte mellomrom.  På toalettene jeg besøkte ble jeg hilst velkommen «to my office» av smilende betjening. Vel vitende om at dette ikke er en høytlønnet gruppe arbeidstakere gjorde likevel høfligheten sitt til at noen Rand fant veien ut av mine lommer.

Kongressen ble holdt på et landlig sted kalt Farm Inn Hotel & Conference Centre, Pretoria South Africa. Stedet var bygget i en særpreget stil. Ett av særpregene var en dyrepark omkring store deler av anlegget. Nå bruker jeg dyrepark i betydningen at dyrene var inngjerdet, og gjester kunne bestille turer sittende i en safaribil. Det var gode grunner til inngjerding og bruk av bil fordi parken kunne by på puma, leopard, hyener og løver.

Så til veterinær historie.

Jeg var som ventet en av de få delegatene som var der som menig medlem; som innledningsvis nevnt synes jeg det er godt og interessant å nyte det historiske overblikket. Flere av delegatene og blant de som holdt innlegg, var godt skolerte historikere i tillegg til veterinærmedisinske fag.

Av de ca 25 foredragene nevner jeg bare 2, mer fullstendig referat finnes på nettsiden til verdensorganisasjonen.

Hva er en «patended veterinarian» ? Fra Nederland ble det holdt et foredrag om akutt mangel på fagutdannede veterinærer i Dutch East Indies i 1860 årene. Dårlig betaling ble nevnt som mulig årsak til at nederlandske veterinærer ikke ville ta jobb på Java, noe som skapte store vansker da det oppstod et utbrudd av kvegpest  i 1879. Moderlandet Nederland sendte i nøden en godt kvalifisert «kvakksalver» til Java for å bistå veterinærkorpset der. Dette skapte harme blant veterinærer på Java. De kunne ikke stole på at en «patentert» veterinær kunne stille troverdige diagnoser. Bakgrunnen for at Nederlandske myndigheter sendte denne veterinæren hadde sin bakgrunn fra 1821 da veterinærhøyskolen i Utrecht ble etablert. Inntil da hadde hester og kyr blitt behandlet av godt erfarne folk uten veterinærutdanning. Disse fikk en tidsbegrenset lisens til å praktisere. En slags praktisk løsning på veterinærmangel.  Etter kraftig reaksjon fra offentlig godkjente veterinærene på Java ble den patenterte veterinæren avskjediget i full offentlighet.

Et tilbakeblikk; da jeg som nyutdannet veterinær kom til hjembygda mi kunne mentor og kollega fortelle at han prøvde å samarbeide så godt som mulig med bygdens kvakksalver eller hestedokter. Denne mannen tok lavere honorar enn den nye dyrlegen, og han laget billig medisin på små brune flasker. Min samme mentor sa at han i et forsøk på unngå maset om hestemedisin/dyrlegesprit til jul skrev ut en liter Tinctura cantharidis til den mest ivrige kunden sin. Denne spritblandingen skulle visstnok øke blodtilstrømningen til hoppas eggstokker og dermed fremme brunst.

Rumensin

Fra Unviveristy of Pennsylvania var det en PhD kandidat, Nicole Welk-Joerger som holdt en forelesning om Rumensin, en ionophore markedsført som et middel som reduserer methanproduksjonen i vomma, noe som er et politisk og fengende budskap i dagens klimadebatt.  Det aktive stoffet i Rumensin er monesin. Da firmaet Eli Lilly først markedsførte Rumensin ble det lagt mest vekt på stoffets effekt på forutnyttelse i storfevomma. Stoffet er jo også kjent som et coccidiostaticum med antibakteriell «bivirkning».

Det er ikke lenge siden Norsk Veterinærhistorisk Selskap hadde tema om kjøttproduksjonens klimaavtrykk i Norge på dagsordenen. Et mulig vei framover var å tilføre et stoff i vomma slik at methanproduksjonen ble redusert. Hva dette stoffet var, ble ikke konkret nevnt sås vidt jeg kan huske.

Siste dag på kongressen ble viet tur til Universitetet i Pretoria hvor også veterinærutdanningen ligger. Museet viste mye gjenkjennelig fra gamle NVH. Jeg så bl.a flasker med arsenikk forskrevet til lusevask. Eneste forskjellen var at flaskene her var rektangulære i bunnen; jeg mener professor Dybing i min tid foreleste at arsenikk skulle utleveres på flasker med åttekantet bunn.

Her står de norske deltakerne på kongressen. Fra venstre Halvor Hektoen. Cecilie Mejdell, Grethe Rønneberg og Johan Fr. Aurstad.

I en helt ny avdeling fikk vi se hvordan moderne teknologi kan erstatte, eller i stor grad erstatte, operasjonsøvelser og andre inngripende undersøkelsesteknikker som manuelle drektighetsundersøkelser. Et illustrativt bilde var aldersbestemmelse på hester. Et «flashback» for meg var dosent Håkenstads forelesning om «taterfurens fremvekst» som ledd i aldersbestemmelsen. Han fortalte også om at denne gruppen hestehandlere benyttet snus til å skjule taterfuren.

Avslutning

Afrika er et enormt stort kontinent. Besøk i ett land gir dårlig grunnlag for å mene noe generelt om kontinentet. En av våre forvaltere i viltreservatet Gondwane sa at han syntes Sør-Afrika som nasjon var på riktig vei hva angikk sosial velferd, men det går alt for sakte. I storbyen Cape Town kunne en se økonomisk velstand og fattigdom. Vi så ikke mange tiggere, men mange som på de utroligste plasser ville selge oss noe. Mange stod i lysregulerte gatekryss og frambød sine varer mens trafikklyset stod på rødt lys.

Kongressområdet Farm Inn i utkanten av Pretoria var flott på alle måter. En av servitørene som vi noe tilfeldig kom i god kontakt med, fortalte at han kom fra nabolandet Zimbabve. Korrupsjon over alt sa han, han hadde i det minste fått litt arbeid her på kongressenteret. Han bodde i et hus like ved, og hadde familie. Men sykepenger; nei viss en ble syk og ikke kunne gå på arbeid, ble det ikke noen penger.

Siste dag bestemte vi oss for å se Pretoria sentrum, kanskje sitte på en kafe og besøke butikker. Vi ble sluppet av i det drosjesjåføren sa var sentrum. Allerede da begynte en viss uro å gjøre seg gjeldene, var vi virkelig de eneste mennesker her med hvit hudfarge? Etter en kort gatevandring kom vi til et muligens bedehus, her var i alle fall mye sang og musikk. En dresskledd hyggelig mann, mørkhudet som bare det. Han stoppet oss og spurte hvor vi skulle hen. Vi var turister og ville se oss omkring. På en hyggelig men bestemt måte sa han at vi måtte snu og gå tilbake til utgangspunktet, vi var ikke trygge her. Tidspunktet var midt på dagen en søndag, og vi var ikke trygge? Vi takket han for rådene han ga oss, vi gikk tilbake og besøkte et naturvitenskapelig museum av høy standard. Deretter tok vi drosje tilbake til kongressenteret. Denne byturen ga oss et litt trist sluttminne fra en ellers opplevelsesrik tur.

Takk til Norsk Veterinærhistorisk Selskap for økonomisk bidrag til turen.