Sammen for god dyrevelferd i hele landet, hele døgnet
Det har i vår og sommer vært en rekke medieoppslag med søkelys på veterinær smådyrvakt, veterinærprising og bransjens oppbygging. Mange veterinærer føler det er tøft å stå i dette når det eneste de forsøker er å gjøre jobben sin.
Veterinærforeningens standpunkt til prising av veterinærtjenester er tydelig. Det er fri prissetting i markedet som er i tråd med konkurranseregelverket, og veterinær kan selv sette pris på sine tjenester, slik også andre tjenestetilbydere som tannleger, jurister og rørleggere.
Ønsker vi et stabilt helsetilbud til dyr, må klinikkene drifte med sunn bunnlinje. Veterinærer må sette sine priser slik at de får dekket kostnader til utstyr, lokaler, personalkostnader, strøm og mye mer. I en tid hvor spekulasjoner ofte skaper misforståelser, må vi verdsette innsatsen som legges ned for å sikre at våre kjæledyr får nødvendig hjelp når de trenger det mest.
I sommer har særlig åtte veterinærklinikker, som sammen driver smådyrvakten i Bergen, vært i hardt vær etter å ha blitt beskyldt for “kartellvirksomhet” og “ulovlig prissamarbeid”. Utviklingen i saken har vært ugrei, og flere veterinærer har følt seg uthengt bare fordi de gjør jobben sin. I mange tilfeller har spekulasjonene vært basert på unyanserte påstander og uten grundig kildekritikk. Nå gjenstår det en opprydding i saken som Veterinærforeningen ønsker velkommen.
Saken i Bergen er ikke enestående og heller ikke en unormal måte å få veterinærvakten til å gå opp på. Kommunene har et lovpålagt ansvar for å sikre tilgang på veterinær døgnet rundt. Dette er ingen enkel logistikk, men er helt avgjørende for å kunne tilby den veterinærdekningen vi ønsker oss i Norge og som dyreeiere skal ha krav på.
Kartellvirksomhet med kapitalistiske motiv eller dugnadsånd for bedre dyrevelferd?
Ved å tilby vakt bidrar veterinæren til at kommunen kan oppfylle sitt lovpålagte krav om å ha akutt helsehjelp til dyr. Det er ingen luksus for veterinæren. I Bergen drifter klinikkene ordningen etter avtale med kommunen. Dette er ikke et oppdrag det har vært kamp blant klinikkene i området om å få. Tvert imot en ordning som må til for å sikre at kjæledyrene i området faktisk skal ha et sted å henvende seg dersom uhellet er ute. Oftest er det ikke konkurranse om å drifte kommunal veterinærvakt. Det er kostbart å drifte en vakt, både for personalet og økonomien. Det oppleves i hvert fall ikke som den gullgruven media har hatt en tendens til å fremstille det som.
Å sikre veterinærdekning er ikke et tema kun for Bergensområdet, men er noe Veterinærforeningen er tydelig på at man må ta på alvor i resten av landet også. Alternativet til samarbeid mellom veterinærer på vakt er ikke et billigere tilbud, men et manglende tilbud og en ubemannet vakt.
Konklusjonen er klar: For å sikre god dyrevelferd og tilgjengelig veterinærvakt over hele landet, er det nødvendig med samarbeid og klare avtaler mellom klinikker og kommuner. Situasjonen i Bergen illustrerer kompleksiteten i å drifte veterinærvakt, og det er viktig å forstå at dette ikke handler om profittjakt, men om å opprettholde et essensielt helsetilbud for dyr.