Veterinærforeningen etterlyser grundigere beskrivelse av situasjoner med kryssende hensyn og oppfordrer til en mer helhetlig tilnærming til problemstillingene som løftes.

Veilederen tar for lite hensyn til de praktiske utfordringene dyrehelsepersonell møter i sin arbeidshverdag, og fremstår mer som en sjekkliste for Mattilsynet enn et hjelpemiddel for dyrehelsepersonell på merdkanten.

Slik den er utformet blir fiskehelsepersonell en forlengende arm for Mattilsynet. Det forventes av fiskehelsepersonell å kjenne til krav og dokumentere ting som myndighetene heller bør stille krav om til utviklere og leverandører av utstyr. Det er en uheldig sammenblanding av roller.

Vi er redd for at Mattilsynet nå pålegger den enkelte veterinær eller fiskehelsebiolog et ansvar som strekker seg utenfor det som er rimelig å forvente og at dyrehelsepersonell settes i en svært sårbar situasjon med hensyn til gjennomførbarhet og potensielle økonomiske konsekvenser.  

Akvaveterinærenes forening støtter Mattilsynets initiativ til veiledning av fiskehelsepersonell og har tro på at det endelige resultatet skal kunne bidra til en enklere hverdag for våre medlemmer, uavhengig av deres tilknytning. For at veilederen skal fungere etter hensikten er det imidlertid avgjørende at kryssende hensyn mellom økonomi, regelverk og fiskevelferd beskrives og defineres nærmere.  Ansvar må dessuten plasseres der det hører hjemme – fiskehelsepersonell kan ikke ta ansvar for tekniske og driftsmessige aspekter ved en avlusning, eller manglende dokumentasjon fra utstyrleverandør, sier Aoife Westgård, leder av Akvaveterinærenes forening.

Veterinærforeningen har også påpekt følgende saker i veilederen:

  • Det stilles flere krav til dyrehelsepersonell i veilederen som det med dagens kunnskapsgrunnlag ikke er mulig å oppfylle. Det er uklart hvor langt dyrehelsepersonellets ansvar strekker seg når det gjelder dokumentasjon av de ulike metodene som er aktuelt å benytte ved avlusning med IMM.
  • Ansvar for tilgjengelig kapasitet på egnet metodikk er utenfor fiskehelsepersonells myndighetsområde og må plasseres hos oppdretter.
  • Medhjelpers rolle og myndighet må anerkjennes. Vi mener at veilederen må åpne opp for at det utøves skjønn av medhjelpere underveis i behandlingen, og at korrigerende tiltak, stoppkriterier og evalueringskriterier er veiledende størrelser som skal brukes med fornuft.
  • Forventinger til oppdretter og utstyrsleverandører må konkretiseres. Veterinærfaglig kompetanse bør ha ansvar for det biologiske, mens oppdretter bør ha ansvar for det tekniske og driftsmessige.
  • Veterinærforeningen anser det som svært utfordrende at man mangler definerte kriterier for å godkjenne nye metoder for IMM og etterlyser dette.

Du kan lese hele høringssvaret her.