Utgangspunktet etter norsk rett er fri prisfastsetting på varer og tjenester, men prisfastsettingen er likevel begrenset av den generelle bestemmelsen om at det er forbudt å kreve bl.a. urimelige priser, jf pristiltaksloven § 2:

§2. Urimelige priser og forretningsvilkår.

       Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.
       Med pris menes i denne lov vederlag av enhver art, uten hensyn til om det ellers brukes andre betegnelser som godtgjørelse, salær, honorar, frakt, takst, leieavgift eller liknende.

      

På enkelte samfunnsområder er det likevel, begrunnet i viktige samfunnshensyn, gjennom lov åpnet for prisregulering. Et av disse områdene er helsesektoren hvor man gjennom legemiddelloven med tilhørende forskrifter har overlatt til myndighetene å fastsette maksimalpriser på legemidler solgt fra grossist og fra apotek. Videre er hovedregelen etter legemiddelloven at det skal skilles mellom den som selger legemidler og utøvende helsepersonell og dyrehelsepersonell. Hovedhensynet bak opprettelsen av dette skillet er at utøvende helsepersonell og dyrehelsepersonell, i forbindelse med behandlingen av pasienter og valg av legemiddel, ikke skal kunne bli påvirket av fortjenestehensyn og/eller inngåtte avtaler med enkelte legemiddelprodusenter/virksomheter. Hovedregelen om at legemidler bare kan selges av apotek fremgår av legemiddelloven § 16:

§16. Med detaljomsetning menes salg av legemidler til allmennheten, herunder helseinstitusjoner eller andre brukere av legemidler.

       Detaljomsetning av legemidler må, med de unntak som er fastsatt i eller i medhold av denne lov, bare forestås av apotek og medisinutsalg underlagt et apotek.
       Varer som regnes som legemidler etter denne lov, kan til teknisk, vitenskapelig og annet ikke-medisinsk bruk selges av tilvirkere og kjøpmenn i samsvar med forskrifter gitt av departementet.
       Departementet kan i forskrift bestemme at visse reseptfrie legemidler skal kunne selges av kjøpmenn samt gi nærmere bestemmelser for slikt salg. I forskriftene kan det fastsettes gebyr for behandling av søknad om slik omsetning, samt plikt til å betale årlig avgift for fortsatt tillatelse til slik omsetning.

 

§ 17 i legemiddelloven inneholder noen unntak fra denne hovedregelen. Det er bl.a. åpnet for at leger, tannleger og veterinærer kan søke om tillatelse til å selge legemidler dersom adgang til apotek er tungvint. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det fastsatt forskrift om legers og veterinærers levering av legemidler m.v. mot betaling (FOR 1976-03-17 nr 9444). I forskriftens § 5 fremgår det at ”For de leverte legemidler er det adgang til å beregne en pris som er høyst 10 % høyere enn de priser som blir beregnet etter gjeldende Medisinaltaks eller Spesialtakst.” Denne forskriften gjelder som sakt bare i de tilfeller hvor veterinær har søkt om, og fått tillatelse til å selge legemidler fordi adgangen til apotek er tungvint. Vi er ikke kjent med at noen av foreningens medlemmer har slik tillatelse – denne bestemmelsen er derfor antagelig ikke særlig praktisk.

Legemiddelloven § 17, annet ledd gjelder veterinærer som ikke har fått tillatelse til å drive medisinsalg. Denne bestemmelsen gjelder følgelig flesteparten av Veterinærforeningens medlemmer som driver klinisk praksis. Av bestemmelsen fremgår det at veterinær uten salgstillatelse kan kreve dekket ”utlegg til legemidler”. For øvrig inneholder denne bestemmelsen en begrensning mht omfanget av legemidler det er adgang til å ta betaling for; ”legemidler som er brukt under behandlingen av en pasient eller et dyr, eller som er utlevert til bruk inntil midlene kan skaffes fra apotek.”

Ordlyden i § 17, annet ledd angående hvilken pris leger, tannleger og veterinærer kan ta for legemidler som benyttes under behandling, dvs begrepet ”utlegg til legemidler”, tilsier etter en ren språklig forståelse at man kan få dekket omkostninger knyttet til anskaffelse av legemiddelet, hvilket igjen innebærer at det ikke kan være noen fortjeneste på salg av medisiner. Forarbeidene til loven gir ingen veiledning mht det nærmere innholdet av begrepet. Legeforeningen opplyser at legene tar kostpris for legemidler de bruker under behandling på klinikk.   

Legemiddelloven § 17:

§17. Leger, tannleger og veterinærer kan av departementet gis tillatelse til å levere legemidler, forbindingssaker og andre sykepleieartikler mot betaling når adgangen til apotek er tungvint. Legemidlene skal være anskaffet fra apoteket i ferdig tilberedt stand.
       Selv om tillatelse som nevnt i første ledd ikke er gitt, kan lege, tannlege og veterinær kreve dekket utlegg til legemidler som er brukt under behandlingen av en pasient eller et dyr, eller som er utlevert til bruk inntil midlene kan skaffes fra apotek.
       På steder hvor det er vanskelig adgang til apotek eller lege, kan departementet gi tillatelse til at en autorisert sykepleier har et mindre forråd av legemidler m.v. til bruk i påkommende tilfelle. I særlige tilfeller kan departementet gi slik tillatelse til andre enn autorisert sykepleier. Det er ikke adgang til å beregne noen fortjeneste ved utlevering fra slikt forråd. Varene skal leveres fra et bestemt apotek, som påtar seg å føre nødvendig tilsyn.
       Departementet kan gi nærmere regler om levering av legemidler m.v. i henhold til denne paragraf, derunder om hvilken pris eller fortjeneste som kan beregnes for levering etter første ledd.

 

Konklusjonen, på bakgrunn av ovennevnte, er at veterinærer uten spesiell salgstillatelse kan kreve betaling for legemidler han/hun bruker i forbindelse med behandling av dyr på klinikken, i tillegg til legemidler som utleveres til kunden til bruk inntil midlene kan skaffes fra apotek. Veterinæren kan bare kreve å få betalt for utlegg han har hatt i forbindelse med anskaffelse av legemidlet. Veterinæren kan med andre ord ikke iberegne noen fortjeneste i prisen.

Et annet forhold som er blitt tatt opp er om det faktum at legemidler til humant bruk er prisregulert mens legemidler til dyr ikke er prisregulert, kan ha en betydning i forhold til hvilken pris veterinærer kan ta for legemidler til dyr. I samtaler med ansatte i Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har vi fått opplyst at hovedhensynet og den bærende tanke i forhold til prinsippene om at utøvende helsepersonell/dyrehelsepersonell ikke skal ha adgang til å selge medisiner og heller ikke skal ha noen fortjeneste på salg av medisiner som brukes under behandling, er nedfelt fordi dette skal sikre at valg av legemidler kun skal baseres på medisinfaglige vurderinger. Bestemmelsene som er fastsatt med bakgrunn i dette prinsippet skal med andre ord sikre at utenforliggende forhold som profitthensyn eller avtaler inngått med andre virksomheter ikke skal kunne påvirke valg av behandlingsmetode eller hvilket legemiddel som brukes i behandlingen. Etter mitt syn er det forhold at myndighetene mener det er behov for å prisregulere legemidler til humant bruk men ikke til dyr ikke relevant i sett i forhold til dette formålet. Grunnen til at myndighetene ikke har funnet grunn til å prisregulere legemidler til dyr er trolig at de samfunnsmessige hensynene ikke er tungtveiende nok.

Konklusjonen blir derfor som nevnt ovenfor; veterinærer kan kun kreve betaling for utgifter knyttet til anskaffelse av legemiddelet, og kun kreve betaling for legemidler som han eller hun bruker under behandlingen på klinikken i tillegg til den medisinmengde som sendes med kunden til videre behandling inntil vedkommende kan kjøpe nødvendige legemidler fra apotek.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har også uttalt seg i brev til Veterinærforeningen
Lenke til Informasjon om salg av legemidler til dyr. (PDF, 140KB)

MRF 31. januar 2008.