Veterinærforeningens faglige normer

Tannstein er vanlig forekommende hos hunder og katter og tannrens utføres derfor daglig på de fleste klinikker. 

Tannrens skal innebære en god klinisk undersøkelse av munnhule og tenner med påfølgende grundig rensing og polering av tennene.  Det viktigste området å rense er under tannkjøttkanten og i dette området er vevet sart og skades lett.  

Fjerning av tannstein på våken hund hvor man skraper på tannens synlige overflate (kronen) har liten effekt og skaper et falskt bilde at tennene er renere enn de er. På våkent dyr er det umulig å få en tilfredstillende undersøkelse av munnhule og tennene og det er fare for skade på dyret med skarpe instrumenter. Fjerning av tannstein på våken hund anses ikke som god praksis.

Som del av tannundersøkelse og tannrens anbefales det røntgenbilder av alle tenner for å kunne identifisere patologi på tenner som man ikke vil kunne oppdage makroskopisk, eller som kan ligge under tannkjøttet og derfor ikke er mulig å oppdage uten røntgen.

For en tilfredsstillende fullstendig dental undersøkelse av munnhule må pasienten ligge i narkose. 

Ved narkose menes generell anestesi*, som er definert som en tilstand av reversibel, medikamentindusert dyp bevisstløshet. Alfa-2 agonist + opioid gir ikke dyp nok bevisstløshet til å kunne kalles generell anestesi.

Ved generell anestesi har ikke pasienten evnen til å beskytte sine egne luftveier, og vil derfor lett kunne aspirere innhold fra munnhule til luftveier. Ved tannundersøkelser vil det være væske og bakterieholdig materiale i munnhulen som tilsier at aspirasjonsfaren er større enn ved andre prosedyrer. 

Man skal alltid intubere pasienten ved tannundersøkelser. Dersom man ikke har mulighet eller utstyr på klinikken til å koble pasienten opp på oksygen/anestesiapparat eller ventilator anbefales det likevel å intubere, samt pakke svelget for å unngå aspirasjon og sikre frie luftveier.

Tannrens og anestesi skal utføres av personell med kompetanse på området.  Ved høyriskopasienter (f.eks bracycephale, hjertesyke pasienter) må personalet ha kompetanse til å ivareta disse under narkose og tannrens, eller henvise til annen egnet klinikk for utførelses av prosedyren. 

Risikovurderinger av hver enkelt pasient må gjøres av behandlende veterinær. 

Ved tannbehandlinger er følgende anbefalt;

• Pasienten skal være i narkose. 
• Pasienten skal være intubert for å sikre åpne og frie luftveier og kobles opp til anestesiapparat dersom man har dette på klinikken. 
• Tannrens uten sedasjon og narkose anses ikke som god praksis.
• Adekvat analgesi må være ivaretatt 

*Generell anestesi defineres ved at man skal kunne påføre dyret stimuli som ville vært sterkt smertefulle i våken tilstand uten at det blir bevisst igjen.

Lenke til faglig norm om munnhuleundersøkelse med tannrens i narkose (PDF, 97KB)

18.10. 2022

• Det anbefales ikke bruk av antibiotika under planlagte kirurgiske rutineinngrep.
• Antibiotika kan brukes ved kirurgiske inngrep der tilfellets art og pasientens helsetilstand tilsier at det er åpenbar fare for komplikasjoner med bakterielle infeksjoner. – I slike tilfeller skal behandling igangsettes preoperativt, med smalspektrede antibiotika i tilstrekkelige store doser til å gi høye nok serumkonsentrasjoner når inngrepet igangsettes.
• Behandling bør fortrinnsvis gis i form av injeksjoner.
• Depot -antibiotiske preparater med langtidsvirkning bør ikke brukes med mindre det foreligger særskilte grunner.

Lenke til faglig norm om bruk av antibiotika ved kirurgiske inngrep (PDF, 104KB)

2015

Den norske veterinærforening mener:

• Norsk lov forutsetter at alt salg av legemidler til dyr i utgangspunktet skal skje fra apotek. Veterinærer har anledning til å levere ut mindre mengder medisiner til dyreeier for oppfølgende behandling inntil medisiner kan skaffes fra apotek. All medisinbruk journalføres.
• Veterinæren iverksetter behandling av dyr eller utsteder resept bare etter å ha undersøkt dyret selv eller på annen måte ha tilegnet seg tilstrekkelig kunnskap om dyret.
• Utleverte medisiner skal merkes og rapporteres i henhold til gjeldende regelverk.
• Veterinærene skal gjennom sin forskrivningspraksis medvirke til et etisk og miljømessig godt dyrehold som ivaretar hensynet til god dyre- og folkehelse.
• Ved forebyggende behandling (f.eks. parasittbehandling) bør det ligge en plan til grunn for behandlingen.

Bakgrunn

Veterinærer blir jevnlig kontaktet av dyreeiere som ønsker å få reseptpliktige midler til dyr, også i tilfeller der veterinæren ikke har nok kjennskap til dyrets nåværende tilstand. Dette kan føre til feilbehandling og unødig bruk av legemidler.

Lenke til faglig norm om forskrivning og utlevering av legemidler fra veterinær (PDF, 100KB)

Revidert, august 2019

Det må arbeides aktivt i fagmiljøene og politisk med å utvikle alternative løsninger for kastrering på gris som bedre ivaretar både hensyn til dyrevelferd og sikkerhet for dyrehelsepersonell.

Bakgrunn:

Av forbrukerhensyn kastreres hangris for å unngå at kjøttet får rånelukt. Mange forbrukere reagerer kraftig på denne lukten. Ingen av de eksisterende alternativene for å fjerne rånelukt og -smak på grisekjøtt er optimale.

Rånelukt og –smak oppstår som følge av opphopning av stoffene androstenon og skatol i fettet på råner etter kjønnsmodning.

I Norge er det per 2021 to metoder i bruk for å forhindre rånelukt: kirurgisk eller immunologisk (vaksine) kastrering. Begge metodene har ulemper i forhold til dyrevelferd.

Kirurgisk kastrering

I forarbeidene til lov om dyrevelferd (Ot.prp.nr.15 (2008‐2009)) er det anført at det er en målsetting å komme bort fra rutinemessig kastrasjon av smågris.  I tillegg stiller EU seg bak en intensjon om at kirurgisk kastrering av smågris skulle opphøre fra 2018 (Lenke til European Declaration on alternatives to surgical castration of pigs).

Det har siden 2002 vært et krav i Norge om at all kastrering av gris skal utføres av veterinær, og at det ved kirurgisk kastrering skal benyttes bedøvelse og langtids smertelindring samtidig med inngrepet (forskrift om hold av svin § 10). Kirurgisk kastrering som er utført i henhold til faglige standarder og dagens regelverk vil påføre grisen liten grad av smerte. Dyrene blir allikevel påført stress og ubehag i forbindelse med prosedyren, og det er en viss risiko for infeksjon/betennelse i de åpne operasjonssårene. 

Immunologisk kastrering

Siden 2009 har Improvac® vært godkjent for immunologisk kastrering av gris i Norge. Vaksinen fører til produksjon av antistoffer mot hormonet GnRH, som igjen gjør at kjønnsutviklingen stopper opp.

Vaksinen skal gis til råner som er over 8 uker gamle, 2 ganger med minst 4 ukers mellomrom. En tredje dose må gis hvis planlagt slakting er mer enn 10 uker etter 2. dose.

Fordelen med vaksinen er åpenbart at man unngår smerte i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Dyrene vil allikevel bli påført stress i forbindelse med fiksering og injeksjon i flere omganger. Bivirkninger i forbindelse med vaksineringen er hovedsakelig i form av lokale betennelsesreaksjoner på injeksjonsstedet, som kan gi byller og arrvev. Det er også rapportert om mer råneadferd blant grisen (riding, slåssing, bittskader m.m) før effekten av 2. vaksinering er oppnådd.

Improvac er ikke en like sikker metode som kastrering og enkelte griser får ikke forventet effekt av vaksinen.

En tilleggsvurdering ved bruk av Improvac er sikkerheten for dyrehelsepersonell som gir vaksinen, og personer som hjelper til med å fiksere grisen. Selvinjeksjon eller utilsiktet injeksjon på menneske har alvorlige bivirkninger og kan blant annet føre til infertilitet. 

Lenke til faglig norm om kastrering på gris (PDF, 119KB)